Kafari

( i ettertid hadde han beskrevet det som om det var noe  positivt, han hadde
 arr i venstre del av ansiktet etter granatsplintene, og var avhengig av høreapparat.
Men akkurat der og da, i stridssonen når smellet kom, hadde han blitt overveldet
av en helt unik stillhet som han verken hadde opplevd før eller siden, selv når
medsoldatene skrek etter ham og han visste at han måtte komme seg vekk, ble
han liggende i denne auditoriske kuvøsen, likegyldig ovenfor situasjonen han var i.)

Så fort kan en kveld gå fra å være et høydepunkt til et nederlag.
Når en jente for en gangs skyld åpner det tilsynelatende stivfrosne hjertet mitt,
og bringer meg tilbake til meg selv, slår det gnister mellom henne og en annen kjent.
Så jeg må vel nok en gang ta avskjed med følelsene mine. Noe som ikke er lett
siden jeg tenker på henne 24 timer i døgnet.

f. eks. at varmen ikke skyldes CO2-utslipp, men at det isteden er forårsaket
av sinnet, angsten og smerten i mennesker verden over, og at dette på et
vis påvirker jordens temperatur, som om det hele var en slags global og
kollektiv psykosomatisk lidelse som når sitt klimaks.Og videre, at isbreer
som smelter er et symbol på det usette i hver av oss; noe kommer til syne,
noe vi ikke vil se, men som vi tvinges til å se på ( som om vi var groteskt
vansirede bundet til et speil). Men istedenfor sitter vi en dag (kanskje 17.januar)
 i stua, det ulmer fortsatt svakt i peisen. Vi sitter sammenfiltret, puster stille,
men allikevel raskt, vi har alle sammen dyna over hodet, dørene er barrikadert
med søppel og 7 hengelåser; vi er trygge.


For vi vil heller brenne sammen i helvete
enn å fryse alene i universet,

og når det blir enten varmt nok
eller kaldt nok
kan vi ikke lenger skille varmen og kulden,
smerten er den samme,

utenfor komfortsonen.

this is performance:

to stoler, to eksemplar av disse gamle ørelappstolene,kledd i et slags
mosegrønt tekstil, med en vag lukt av minner fra barndommen ( besteforeldre,
wienerbrød, en liten tv med få kanaler), med et lite mahognifarget bord imellom.
En båndopptaker står på bordet ( når du stryker fingeren over den, noe du
faktisk ikke gjør, ville berøringen ha etterlatt en stripe i kontrast til det
ellers så støvete,svarte plastdekket, andres døde hudceller på din
tynne finger), ingen er tilstede. Båndopptakeren skrur seg på.
Først hører man bare suset av stillhet. Så, en tiltagende lyd av klirring
mot tallerkener, kanskje noen spiser, eller tar oppvasken. I bakgrunnen
kan man også høre bruddstykker av et tysk hørespill ( du klarer ikke få
med deg konteksten med dine begrensede tyskkunnskaper, bare løs-
revne ord). Hvis du virkelig konsentrerer deg, kan du høre en svak krafsing,
som om noen i rommet klør seg på kroppen med knokkel. Lyden av dette
tiltar, og blir nærmest kakofonisk, overdøver de andre og mer hyggelige
lydene. Så blir det stille på båndet, ikke en en slik stillhet med et svakt
sus,nei, en stillhet uten ører.Båndet stopper.

Du hører den samme krafsingen på din egen dør.




tåken, et tjukt teppe som har lagt seg over byen ( forestiller du deg, for strengt
talt har du ingen visshet om at f.eks. Gamlegrendsåsen er innhyllet i den samme
tåken, at tåken kanskje bare er veldig lokal).Temperaturen er akkurat ved fryse-
punktet,som resulterer i en vekselvirkning av fryst og tint vann på asfalten,en hinne
man kan skli på,speilblankt ( som man kaller det, selv om beskrivelsen er dårlig;
man kan da absolutt ikke speile seg i den, med mindre man ikke har et speilbilde,
og det eneste som reflekteres er gatelyset).
Noe som får deg til å tenke på de du møter i tåka, du ser de ikke før du er på
tjue til tredve meters hold eller så, og da er det for sent å snu uansett.
Ansiktene er nesten visket ut i dette landskapet, vage konturer av noe menneskelig,
for alt du vet kan de være gjengangere som går den samme ruta, om igjen og
om igjen,de samme fotsporene,den samme gangen, på netter som denne.
Og om de er levende eller ikke spiller forsåvidt ingen rolle, de er ukjente,
du vet ikke navnet deres eller adressen, om de har barn eller samboer,
om de har en kneskade fra idrett i sine yngre år, hva slags sigaretter de røyker,
du vet ingenting om de. Like lite som som du vet om deg selv, sånn egentlig,
og om verden. Du kommer hjem og setter på tevann; vannet fra springen,
fra vannledningene i jorden,kalde rør omgitt av mold,mark og det der.

 kuvøsen, å rives ut av den såkalt behagelige pølsekuvøsen.
Kroppen sier ifra om at ( i kampen mot overflødigheter ) denne rytmen ikke fungerer,
enn føyer seg og sklir inn i en serie av rutiner, planlagte hverdager. Stressnivået øker,
men man tror man fungerer optimalt. Man kjenner en slags psykosomatisk kløe over
hele kroppen, går til legen og får noe beroligende. Men kløen tiltar, og en morgen i
november skjønner man at det er sjela ( eller hva du vil kalle det) som vil ut for å breske
seg, sette deg på plass. Kjempe mot repetisjonene, stagnasjonen. Og man føyer
seg for en stund, har visjoner om tapdancing med Døden ,mens dere ler høyt og rungende.
Kroppen kjemper imot, man sklir tilbake i rutinene. Frem og tilbake, mellom disse
ytterpunktene, disse polaritetene som man alltid prøver å sammenføye, skape en
syntese. Og man tror man klarer det. Mens man egentlig blir rundlurt av seg selv.
Man tapdanser og snubler i sine egne bein og planer med en viss selvironi.

En høyst doven dag.

Det ligger en trøtthet over hele denne dagen, styrket av det faktum at jeg
våknet klokken tre, for som jeg resonnerte, er den beste søvnen den hvor
kroppen våkner av seg selv. Men jeg trodde allikevel ikke det skulle bety
tolvtimers-søvn. Skjønt, det er kanskje ikke så merkelig sett i lys av ukens
hektiske rytme, med nattskift og jobbkurs, som har begrenset hviletiden til
fem timer per natt. Fem timer ; begrensning av funksjon, blikk, språk og
bevegelse.

Som allikevel ikke forklarer denne letargiske dagen, som om kroppen vil
gå i dvale sammen med naturen. Foreløpig har mine å så velmente planer
om å virkelig rydde blitt satt på vent, jeg har ligget rett ut, apatisk, det
vibrerende synsfeltet, øyets brennpunkt hvor det sublime utfolder seg.

Hva gjør et rom bedre enn et annet rom?
I det siste, når jeg har huset for meg selv, har jeg begynt å skrive og
lese på kjøkkenet. Jeg tror det skyldes at det er få distraksjoner i
dette rommet, og at jeg har utsikt mot bakgården ; bladene,
to enslige hagestoler og et bord, de høye trærne og himmelen i forandring.
Alt dette som jeg observerer hver dag, fordrer et skjerpet blikk.
Når man hver dag observerer det samme bildet, blir man flinkere til å
se de små, nesten umerkelige forandringene, de som går over i skriften.

Min tilværelse er slik; Stå opp på formiddagen, lage frokost og niste til arbeidet,
jeg leser noen linjer, jeg skriver noen linjer, kontemplerer; en frihet, en ventetid
mot arbeidet, jeg tar på meg uniformen og blir en annen, jeg er uniformert og er
en av de som arbeider, som jeg snakker til. Et emblem for en kundeservice
jeg ikke mestrer, og en kunnskap jeg ikke har. Det forekommer meg nemlig
litt... hva skal man kalle det, malplassert, å plassere en gutt som ikke finnes
bilkyndig og knapt nok kan fylle bensin, på en bensinstasjon.

Gestikulasjoner, en påtatt høflighet, rutiner. Hånden som som streifer
en annen hånd, et øyeblikks kobling, en mikroskopisk forståelse;
Åtte timer med arbeidsmennesket meg.

Og noen dager finnes det situasjoner som opplyser: Slik som finnen.

Finnen, han som arbeidet som sveiser på diverse konstruksjoner, som
kjørte mellom Haugesund og et lite sted i Finland, og som svingte innom
Essostasjonen i Kongsberg for å kjøpe baconpølse. Jeg spør ham om
det ikke er slitsomt å dra så langt. Han svarer : Well, its OK, I get paid.
Lots of money, it is good.

Gleden ved denne dagen. Gleden ved solskinnet, gleden ved treet utenfor
naboens hus som skinner svart i refleksjonen, som om noen hadde
skylt olje over det. Gleden ved bladene som faller av trærne, og de
som fortsatt henger i desperasjonen og skifter farge, forråtnelsen.
Gleden ved det den første dagen i arbeid, jeg bruker hendene på en annen måte,
bruker meg selv på en annen måte. Når de digitale sifrene viser at mitt arbeid
er over, og jeg kan forlate stedet i en annen frihet, friheten ved å arbeide,
frihet under ansvar.

La oss forestille oss en hinne, en barriere, to barrierer, imellom dette finnes det noe,
noe hemmelig, det uuttalte. La oss så forutsette at denne hinnen ligger mellom vårt
blikk og verden, kanskje inne i øyeeplet, kanskje rett utenfor. Den er usynlig, og kan
kun merkes i visse stunder, når man har overlatt seg selv til alle muligheter, og
ingen muligheter. Når mulighetene fjernes, trer hinnen frem som en antydning.
Si hånden. Si dobbel bevegelse.
Si språket som beveger oss, språket som hammer, hastighet eller
spade. Språket som fanges opp i oktobermorgenens dis, i duggdråpene
som fordamper når de første solstrålene treffer en frossen gressplen.
Språket som verktøy, for å forstå verden, forstå oss selv, for å skape
en åpning i barrieren. Hinnen, et fiksativ som ekspanderer utenfor sitt
opphav. Vi er innenfor, bakenfor, det finnes ingen hinne lenger,
den oppløses i noe annet, i det andre språket som vi alltid har forstått,
men trodde vi hadde glemt.

En observasjon:

Jeg er som en sporhund etter høsten.

Kalenderen sier 16. august, og vanligvis skulle man ikke tro at høsten virkelig
gjorde sitt inntog før om to ukers tid. Men jeg merker det. De litt kaldere dragene
i lufta. Studerer trærne nøye for å oppdage eventuelle gule partier i bladene.
Og en ubestemmelig duft, noe brent, noe... rått.