(no subject)
Jan. 25th, 2008 | 12:12 pm
arr i venstre del av ansiktet etter granatsplintene, og var avhengig av høreapparat.
Men akkurat der og da, i stridssonen når smellet kom, hadde han blitt overveldet
av en helt unik stillhet som han verken hadde opplevd før eller siden, selv når
medsoldatene skrek etter ham og han visste at han måtte komme seg vekk, ble
han liggende i denne auditoriske kuvøsen, likegyldig ovenfor situasjonen han var i.)
*
Det siste snøfallet har dekket landskapet med en hvit dyne av trygghet.
Når du trår på snøen kan du høre at det knirker under skosålen. Men du vet ikke
hvorfra. Snøen eller leddene, det er det samme. Senere ligger du også under
en hvit dyne, på vei mot dvalen. En dyne av varme, eller en dyne av is.
Den samme tryggheten.
Et sted hører noen et tre som faller. Ikke deg. Du hører bare vinden som røsker,
i trærne, i alle tings stillstand, i deg. Som et stumt skrik fra innsiden, men som
ikke er deg.
Ei enslig kråke tripper rundt på skaren, uten å bry seg om ditt nærvær. Innimellom
stirrer den deg i hvitøyet, du synes å kunne merke en slags sympati i blikket.
Etterpå studerer du de vage sporene etter klørne i snøen, på samme måte som
du lar øynene følge skriften i en bok. Som om sporene skulle være meningsbærende,
inneholde en språklig forkastning man kunne krype ned i. Kråkeskrift, ingenting .
Når du trår på snøen kan du høre at det knirker under skosålen. Men du vet ikke
hvorfra. Snøen eller leddene, det er det samme. Senere ligger du også under
en hvit dyne, på vei mot dvalen. En dyne av varme, eller en dyne av is.
Den samme tryggheten.
Et sted hører noen et tre som faller. Ikke deg. Du hører bare vinden som røsker,
i trærne, i alle tings stillstand, i deg. Som et stumt skrik fra innsiden, men som
ikke er deg.
Ei enslig kråke tripper rundt på skaren, uten å bry seg om ditt nærvær. Innimellom
stirrer den deg i hvitøyet, du synes å kunne merke en slags sympati i blikket.
Etterpå studerer du de vage sporene etter klørne i snøen, på samme måte som
du lar øynene følge skriften i en bok. Som om sporene skulle være meningsbærende,
inneholde en språklig forkastning man kunne krype ned i. Kråkeskrift, ingenting .
Link | Leave a comment | Add to Memories | Tell a Friend
irritasjonsmoment.
Jan. 6th, 2008 | 03:54 am
Så fort kan en kveld gå fra å være et høydepunkt til et nederlag.
Når en jente for en gangs skyld åpner det tilsynelatende stivfrosne hjertet mitt,
og bringer meg tilbake til meg selv, slår det gnister mellom henne og en annen kjent.
Så jeg må vel nok en gang ta avskjed med følelsene mine. Noe som ikke er lett
siden jeg tenker på henne 24 timer i døgnet.
Når en jente for en gangs skyld åpner det tilsynelatende stivfrosne hjertet mitt,
og bringer meg tilbake til meg selv, slår det gnister mellom henne og en annen kjent.
Så jeg må vel nok en gang ta avskjed med følelsene mine. Noe som ikke er lett
siden jeg tenker på henne 24 timer i døgnet.
Link | Leave a comment | Add to Memories | Tell a Friend
nei, ikke det
Dec. 14th, 2007 | 05:05 pm
f. eks. at varmen ikke skyldes CO2-utslipp, men at det isteden er forårsaket
av sinnet, angsten og smerten i mennesker verden over, og at dette på et
vis påvirker jordens temperatur, som om det hele var en slags global og
kollektiv psykosomatisk lidelse som når sitt klimaks.Og videre, at isbreer
som smelter er et symbol på det usette i hver av oss; noe kommer til syne,
noe vi ikke vil se, men som vi tvinges til å se på ( som om vi var groteskt
vansirede bundet til et speil). Men istedenfor sitter vi en dag (kanskje 17.januar)
i stua, det ulmer fortsatt svakt i peisen. Vi sitter sammenfiltret, puster stille,
men allikevel raskt, vi har alle sammen dyna over hodet, dørene er barrikadert
med søppel og 7 hengelåser; vi er trygge.
For vi vil heller brenne sammen i helvete
enn å fryse alene i universet,
og når det blir enten varmt nok
eller kaldt nok
kan vi ikke lenger skille varmen og kulden,
smerten er den samme,
utenfor komfortsonen.
av sinnet, angsten og smerten i mennesker verden over, og at dette på et
vis påvirker jordens temperatur, som om det hele var en slags global og
kollektiv psykosomatisk lidelse som når sitt klimaks.Og videre, at isbreer
som smelter er et symbol på det usette i hver av oss; noe kommer til syne,
noe vi ikke vil se, men som vi tvinges til å se på ( som om vi var groteskt
vansirede bundet til et speil). Men istedenfor sitter vi en dag (kanskje 17.januar)
i stua, det ulmer fortsatt svakt i peisen. Vi sitter sammenfiltret, puster stille,
men allikevel raskt, vi har alle sammen dyna over hodet, dørene er barrikadert
med søppel og 7 hengelåser; vi er trygge.
For vi vil heller brenne sammen i helvete
enn å fryse alene i universet,
og når det blir enten varmt nok
eller kaldt nok
kan vi ikke lenger skille varmen og kulden,
smerten er den samme,
utenfor komfortsonen.
Link | Leave a comment {1} | Add to Memories | Tell a Friend
to utgravninger.
Dec. 10th, 2007 | 08:22 am
this is performance:
to stoler, to eksemplar av disse gamle ørelappstolene,kledd i et slags
mosegrønt tekstil, med en vag lukt av minner fra barndommen ( besteforeldre,
wienerbrød, en liten tv med få kanaler), med et lite mahognifarget bord imellom.
En båndopptaker står på bordet ( når du stryker fingeren over den, noe du
faktisk ikke gjør, ville berøringen ha etterlatt en stripe i kontrast til det
ellers så støvete,svarte plastdekket, andres døde hudceller på din
tynne finger), ingen er tilstede. Båndopptakeren skrur seg på.
Først hører man bare suset av stillhet. Så, en tiltagende lyd av klirring
mot tallerkener, kanskje noen spiser, eller tar oppvasken. I bakgrunnen
kan man også høre bruddstykker av et tysk hørespill ( du klarer ikke få
med deg konteksten med dine begrensede tyskkunnskaper, bare løs-
revne ord). Hvis du virkelig konsentrerer deg, kan du høre en svak krafsing,
som om noen i rommet klør seg på kroppen med knokkel. Lyden av dette
tiltar, og blir nærmest kakofonisk, overdøver de andre og mer hyggelige
lydene. Så blir det stille på båndet, ikke en en slik stillhet med et svakt
sus,nei, en stillhet uten ører.Båndet stopper.
Du hører den samme krafsingen på din egen dør.
tåken, et tjukt teppe som har lagt seg over byen ( forestiller du deg, for strengt
talt har du ingen visshet om at f.eks. Gamlegrendsåsen er innhyllet i den samme
tåken, at tåken kanskje bare er veldig lokal).Temperaturen er akkurat ved fryse-
punktet,som resulterer i en vekselvirkning av fryst og tint vann på asfalten,en hinne
man kan skli på,speilblankt ( som man kaller det, selv om beskrivelsen er dårlig;
man kan da absolutt ikke speile seg i den, med mindre man ikke har et speilbilde,
og det eneste som reflekteres er gatelyset).
Noe som får deg til å tenke på de du møter i tåka, du ser de ikke før du er på
tjue til tredve meters hold eller så, og da er det for sent å snu uansett.
Ansiktene er nesten visket ut i dette landskapet, vage konturer av noe menneskelig,
for alt du vet kan de være gjengangere som går den samme ruta, om igjen og
om igjen,de samme fotsporene,den samme gangen, på netter som denne.
Og om de er levende eller ikke spiller forsåvidt ingen rolle, de er ukjente,
du vet ikke navnet deres eller adressen, om de har barn eller samboer,
om de har en kneskade fra idrett i sine yngre år, hva slags sigaretter de røyker,
du vet ingenting om de. Like lite som som du vet om deg selv, sånn egentlig,
og om verden. Du kommer hjem og setter på tevann; vannet fra springen,
fra vannledningene i jorden,kalde rør omgitt av mold,mark og det der.
to stoler, to eksemplar av disse gamle ørelappstolene,kledd i et slags
mosegrønt tekstil, med en vag lukt av minner fra barndommen ( besteforeldre,
wienerbrød, en liten tv med få kanaler), med et lite mahognifarget bord imellom.
En båndopptaker står på bordet ( når du stryker fingeren over den, noe du
faktisk ikke gjør, ville berøringen ha etterlatt en stripe i kontrast til det
ellers så støvete,svarte plastdekket, andres døde hudceller på din
tynne finger), ingen er tilstede. Båndopptakeren skrur seg på.
Først hører man bare suset av stillhet. Så, en tiltagende lyd av klirring
mot tallerkener, kanskje noen spiser, eller tar oppvasken. I bakgrunnen
kan man også høre bruddstykker av et tysk hørespill ( du klarer ikke få
med deg konteksten med dine begrensede tyskkunnskaper, bare løs-
revne ord). Hvis du virkelig konsentrerer deg, kan du høre en svak krafsing,
som om noen i rommet klør seg på kroppen med knokkel. Lyden av dette
tiltar, og blir nærmest kakofonisk, overdøver de andre og mer hyggelige
lydene. Så blir det stille på båndet, ikke en en slik stillhet med et svakt
sus,nei, en stillhet uten ører.Båndet stopper.
Du hører den samme krafsingen på din egen dør.
tåken, et tjukt teppe som har lagt seg over byen ( forestiller du deg, for strengt
talt har du ingen visshet om at f.eks. Gamlegrendsåsen er innhyllet i den samme
tåken, at tåken kanskje bare er veldig lokal).Temperaturen er akkurat ved fryse-
punktet,som resulterer i en vekselvirkning av fryst og tint vann på asfalten,en hinne
man kan skli på,speilblankt ( som man kaller det, selv om beskrivelsen er dårlig;
man kan da absolutt ikke speile seg i den, med mindre man ikke har et speilbilde,
og det eneste som reflekteres er gatelyset).
Noe som får deg til å tenke på de du møter i tåka, du ser de ikke før du er på
tjue til tredve meters hold eller så, og da er det for sent å snu uansett.
Ansiktene er nesten visket ut i dette landskapet, vage konturer av noe menneskelig,
for alt du vet kan de være gjengangere som går den samme ruta, om igjen og
om igjen,de samme fotsporene,den samme gangen, på netter som denne.
Og om de er levende eller ikke spiller forsåvidt ingen rolle, de er ukjente,
du vet ikke navnet deres eller adressen, om de har barn eller samboer,
om de har en kneskade fra idrett i sine yngre år, hva slags sigaretter de røyker,
du vet ingenting om de. Like lite som som du vet om deg selv, sånn egentlig,
og om verden. Du kommer hjem og setter på tevann; vannet fra springen,
fra vannledningene i jorden,kalde rør omgitt av mold,mark og det der.
Link | Leave a comment | Add to Memories | Tell a Friend
for ikke å snakke om
Nov. 9th, 2007 | 09:53 pm
kuvøsen, å rives ut av den såkalt behagelige pølsekuvøsen.
Kroppen sier ifra om at ( i kampen mot overflødigheter ) denne rytmen ikke fungerer,
enn føyer seg og sklir inn i en serie av rutiner, planlagte hverdager. Stressnivået øker,
men man tror man fungerer optimalt. Man kjenner en slags psykosomatisk kløe over
hele kroppen, går til legen og får noe beroligende. Men kløen tiltar, og en morgen i
november skjønner man at det er sjela ( eller hva du vil kalle det) som vil ut for å breske
seg, sette deg på plass. Kjempe mot repetisjonene, stagnasjonen. Og man føyer
seg for en stund, har visjoner om tapdancing med Døden ,mens dere ler høyt og rungende.
Kroppen kjemper imot, man sklir tilbake i rutinene. Frem og tilbake, mellom disse
ytterpunktene, disse polaritetene som man alltid prøver å sammenføye, skape en
syntese. Og man tror man klarer det. Mens man egentlig blir rundlurt av seg selv.
Man tapdanser og snubler i sine egne bein og planer med en viss selvironi.
Kroppen sier ifra om at ( i kampen mot overflødigheter ) denne rytmen ikke fungerer,
enn føyer seg og sklir inn i en serie av rutiner, planlagte hverdager. Stressnivået øker,
men man tror man fungerer optimalt. Man kjenner en slags psykosomatisk kløe over
hele kroppen, går til legen og får noe beroligende. Men kløen tiltar, og en morgen i
november skjønner man at det er sjela ( eller hva du vil kalle det) som vil ut for å breske
seg, sette deg på plass. Kjempe mot repetisjonene, stagnasjonen. Og man føyer
seg for en stund, har visjoner om tapdancing med Døden ,mens dere ler høyt og rungende.
Kroppen kjemper imot, man sklir tilbake i rutinene. Frem og tilbake, mellom disse
ytterpunktene, disse polaritetene som man alltid prøver å sammenføye, skape en
syntese. Og man tror man klarer det. Mens man egentlig blir rundlurt av seg selv.
Man tapdanser og snubler i sine egne bein og planer med en viss selvironi.
Link | Leave a comment | Add to Memories | Tell a Friend
a thousand paper cranes
Sep. 23rd, 2007 | 06:25 pm
En høyst doven dag.
Det ligger en trøtthet over hele denne dagen, styrket av det faktum at jeg
våknet klokken tre, for som jeg resonnerte, er den beste søvnen den hvor
kroppen våkner av seg selv. Men jeg trodde allikevel ikke det skulle bety
tolvtimers-søvn. Skjønt, det er kanskje ikke så merkelig sett i lys av ukens
hektiske rytme, med nattskift og jobbkurs, som har begrenset hviletiden til
fem timer per natt. Fem timer ; begrensning av funksjon, blikk, språk og
bevegelse.
Som allikevel ikke forklarer denne letargiske dagen, som om kroppen vil
gå i dvale sammen med naturen. Foreløpig har mine å så velmente planer
om å virkelig rydde blitt satt på vent, jeg har ligget rett ut, apatisk, det
vibrerende synsfeltet, øyets brennpunkt hvor det sublime utfolder seg.
Hva gjør et rom bedre enn et annet rom?
I det siste, når jeg har huset for meg selv, har jeg begynt å skrive og
lese på kjøkkenet. Jeg tror det skyldes at det er få distraksjoner i
dette rommet, og at jeg har utsikt mot bakgården ; bladene,
to enslige hagestoler og et bord, de høye trærne og himmelen i forandring.
Alt dette som jeg observerer hver dag, fordrer et skjerpet blikk.
Når man hver dag observerer det samme bildet, blir man flinkere til å
se de små, nesten umerkelige forandringene, de som går over i skriften.
Det ligger en trøtthet over hele denne dagen, styrket av det faktum at jeg
våknet klokken tre, for som jeg resonnerte, er den beste søvnen den hvor
kroppen våkner av seg selv. Men jeg trodde allikevel ikke det skulle bety
tolvtimers-søvn. Skjønt, det er kanskje ikke så merkelig sett i lys av ukens
hektiske rytme, med nattskift og jobbkurs, som har begrenset hviletiden til
fem timer per natt. Fem timer ; begrensning av funksjon, blikk, språk og
bevegelse.
Som allikevel ikke forklarer denne letargiske dagen, som om kroppen vil
gå i dvale sammen med naturen. Foreløpig har mine å så velmente planer
om å virkelig rydde blitt satt på vent, jeg har ligget rett ut, apatisk, det
vibrerende synsfeltet, øyets brennpunkt hvor det sublime utfolder seg.
Hva gjør et rom bedre enn et annet rom?
I det siste, når jeg har huset for meg selv, har jeg begynt å skrive og
lese på kjøkkenet. Jeg tror det skyldes at det er få distraksjoner i
dette rommet, og at jeg har utsikt mot bakgården ; bladene,
to enslige hagestoler og et bord, de høye trærne og himmelen i forandring.
Alt dette som jeg observerer hver dag, fordrer et skjerpet blikk.
Når man hver dag observerer det samme bildet, blir man flinkere til å
se de små, nesten umerkelige forandringene, de som går over i skriften.
Link | Leave a comment | Add to Memories | Tell a Friend
sjette september
Sep. 7th, 2007 | 04:04 pm
Min tilværelse er slik; Stå opp på formiddagen, lage frokost og niste til arbeidet,
jeg leser noen linjer, jeg skriver noen linjer, kontemplerer; en frihet, en ventetid
mot arbeidet, jeg tar på meg uniformen og blir en annen, jeg er uniformert og er
en av de som arbeider, som jeg snakker til. Et emblem for en kundeservice
jeg ikke mestrer, og en kunnskap jeg ikke har. Det forekommer meg nemlig
litt... hva skal man kalle det, malplassert, å plassere en gutt som ikke finnes
bilkyndig og knapt nok kan fylle bensin, på en bensinstasjon.
Gestikulasjoner, en påtatt høflighet, rutiner. Hånden som som streifer
en annen hånd, et øyeblikks kobling, en mikroskopisk forståelse;
Åtte timer med arbeidsmennesket meg.
Og noen dager finnes det situasjoner som opplyser: Slik som finnen.
Finnen, han som arbeidet som sveiser på diverse konstruksjoner, som
kjørte mellom Haugesund og et lite sted i Finland, og som svingte innom
Essostasjonen i Kongsberg for å kjøpe baconpølse. Jeg spør ham om
det ikke er slitsomt å dra så langt. Han svarer : Well, its OK, I get paid.
Lots of money, it is good.
jeg leser noen linjer, jeg skriver noen linjer, kontemplerer; en frihet, en ventetid
mot arbeidet, jeg tar på meg uniformen og blir en annen, jeg er uniformert og er
en av de som arbeider, som jeg snakker til. Et emblem for en kundeservice
jeg ikke mestrer, og en kunnskap jeg ikke har. Det forekommer meg nemlig
litt... hva skal man kalle det, malplassert, å plassere en gutt som ikke finnes
bilkyndig og knapt nok kan fylle bensin, på en bensinstasjon.
Gestikulasjoner, en påtatt høflighet, rutiner. Hånden som som streifer
en annen hånd, et øyeblikks kobling, en mikroskopisk forståelse;
Åtte timer med arbeidsmennesket meg.
Og noen dager finnes det situasjoner som opplyser: Slik som finnen.
Finnen, han som arbeidet som sveiser på diverse konstruksjoner, som
kjørte mellom Haugesund og et lite sted i Finland, og som svingte innom
Essostasjonen i Kongsberg for å kjøpe baconpølse. Jeg spør ham om
det ikke er slitsomt å dra så langt. Han svarer : Well, its OK, I get paid.
Lots of money, it is good.
Link | Leave a comment | Add to Memories | Tell a Friend
(no subject)
Aug. 21st, 2007 | 06:47 pm
Gleden ved denne dagen. Gleden ved solskinnet, gleden ved treet utenfor
naboens hus som skinner svart i refleksjonen, som om noen hadde
skylt olje over det. Gleden ved bladene som faller av trærne, og de
som fortsatt henger i desperasjonen og skifter farge, forråtnelsen.
Gleden ved det den første dagen i arbeid, jeg bruker hendene på en annen måte,
bruker meg selv på en annen måte. Når de digitale sifrene viser at mitt arbeid
er over, og jeg kan forlate stedet i en annen frihet, friheten ved å arbeide,
frihet under ansvar.
naboens hus som skinner svart i refleksjonen, som om noen hadde
skylt olje over det. Gleden ved bladene som faller av trærne, og de
som fortsatt henger i desperasjonen og skifter farge, forråtnelsen.
Gleden ved det den første dagen i arbeid, jeg bruker hendene på en annen måte,
bruker meg selv på en annen måte. Når de digitale sifrene viser at mitt arbeid
er over, og jeg kan forlate stedet i en annen frihet, friheten ved å arbeide,
frihet under ansvar.
Link | Leave a comment | Add to Memories | Tell a Friend
sjónhverving
Aug. 20th, 2007 | 10:46 pm
La oss forestille oss en hinne, en barriere, to barrierer, imellom dette finnes det noe,
noe hemmelig, det uuttalte. La oss så forutsette at denne hinnen ligger mellom vårt
blikk og verden, kanskje inne i øyeeplet, kanskje rett utenfor. Den er usynlig, og kan
kun merkes i visse stunder, når man har overlatt seg selv til alle muligheter, og
ingen muligheter. Når mulighetene fjernes, trer hinnen frem som en antydning.
Si hånden. Si dobbel bevegelse.
Si språket som beveger oss, språket som hammer, hastighet eller
spade. Språket som fanges opp i oktobermorgenens dis, i duggdråpene
som fordamper når de første solstrålene treffer en frossen gressplen.
Språket som verktøy, for å forstå verden, forstå oss selv, for å skape
en åpning i barrieren. Hinnen, et fiksativ som ekspanderer utenfor sitt
opphav. Vi er innenfor, bakenfor, det finnes ingen hinne lenger,
den oppløses i noe annet, i det andre språket som vi alltid har forstått,
men trodde vi hadde glemt.
noe hemmelig, det uuttalte. La oss så forutsette at denne hinnen ligger mellom vårt
blikk og verden, kanskje inne i øyeeplet, kanskje rett utenfor. Den er usynlig, og kan
kun merkes i visse stunder, når man har overlatt seg selv til alle muligheter, og
ingen muligheter. Når mulighetene fjernes, trer hinnen frem som en antydning.
Si hånden. Si dobbel bevegelse.
Si språket som beveger oss, språket som hammer, hastighet eller
spade. Språket som fanges opp i oktobermorgenens dis, i duggdråpene
som fordamper når de første solstrålene treffer en frossen gressplen.
Språket som verktøy, for å forstå verden, forstå oss selv, for å skape
en åpning i barrieren. Hinnen, et fiksativ som ekspanderer utenfor sitt
opphav. Vi er innenfor, bakenfor, det finnes ingen hinne lenger,
den oppløses i noe annet, i det andre språket som vi alltid har forstått,
men trodde vi hadde glemt.
Link | Leave a comment | Add to Memories | Tell a Friend
(no subject)
Aug. 16th, 2007 | 01:50 am
En observasjon:
Jeg er som en sporhund etter høsten.
Kalenderen sier 16. august, og vanligvis skulle man ikke tro at høsten virkelig
gjorde sitt inntog før om to ukers tid. Men jeg merker det. De litt kaldere dragene
i lufta. Studerer trærne nøye for å oppdage eventuelle gule partier i bladene.
Og en ubestemmelig duft, noe brent, noe... rått.
Jeg er som en sporhund etter høsten.
Kalenderen sier 16. august, og vanligvis skulle man ikke tro at høsten virkelig
gjorde sitt inntog før om to ukers tid. Men jeg merker det. De litt kaldere dragene
i lufta. Studerer trærne nøye for å oppdage eventuelle gule partier i bladene.
Og en ubestemmelig duft, noe brent, noe... rått.
Link | Leave a comment | Add to Memories | Tell a Friend
begrensninger.
Aug. 12th, 2007 | 07:28 pm
jeg vet ikke helt, kanskje er det faktisk slik:
At jeg begrenser skriftens potensiale ved å ekskludere visse ting som blir krystet av mine slitte nevroner,
at det er mye gull å hente. Men jeg er sta, forkaster det hvis det ikke passer inn i sammenhengen,
det passer ikke inn i det påtenkte,og så smått påbegynte verket. Men kanskje, bare kanskje, er det
en mulighet for at noe utenfor verkets grenser ( som er veldig vage foreløpig?) kan lede meg
videre mot en fortsettelse av nettopp verket.
Moralen er vel noe slik som at man kan lage gull av gråstein, kna søle til gull osv, osv.
At jeg begrenser skriftens potensiale ved å ekskludere visse ting som blir krystet av mine slitte nevroner,
at det er mye gull å hente. Men jeg er sta, forkaster det hvis det ikke passer inn i sammenhengen,
det passer ikke inn i det påtenkte,og så smått påbegynte verket. Men kanskje, bare kanskje, er det
en mulighet for at noe utenfor verkets grenser ( som er veldig vage foreløpig?) kan lede meg
videre mot en fortsettelse av nettopp verket.
Moralen er vel noe slik som at man kan lage gull av gråstein, kna søle til gull osv, osv.
Link | Leave a comment | Add to Memories | Tell a Friend
byens søvn, lengselen etter forløsning.
Aug. 9th, 2007 | 01:44 am
Pga. diverse ukjente årsaker har jeg i de siste nettene hatt problemer med å sove.
Kanskje er det varmen, kanskje er det språkets maskineri som arbeider.
Poenget er at søvnmangel fører til diffuse dager, hvor det tilsynelatende er en hinne
mellom verden og meg selv. Det hindrer rutinemennesket i meg i å fungere adekvat,
og gir rom for at mer negative tendenser skal boble i overflaten.
Så når Tord ringer meg og spør om jeg vil være med ut å kjøre, ligger jeg i sengen
og jakter på den gode søvnen. Det skjer ikke.
Man kler på seg noen filler og ringer opp igjen, blir hentet.
En tur til Fredrik for å snakke litt, for så å kjøre ned til Jafs for inntak av
usunne næringsemner.
Synet av de tomme gatene minner meg på at sommeren går mot slutten.
Venner drar vekk for å studere, til mer givende steder.
Scenarioet er som klippet ut av en Ulven tekst ; det som kommer etter oss.
Menneskestrukturer uten mennesker.
Byens tomhet er også bildet på min ensomhet. Kanskje skyldes det
en ferierendes døgnrytme, kanskje er jeg på utsiden av ting.
Noen må være nattevakt, forvalte byens søvn, stillheten i brosteinene.
Det ser ut til å være meg.
Det er en merkelig situasjon ; lengselen etter et annet sted,
mennesker som jeg føler jeg kan snakke med er så sterk at
jeg mister fokus på nettopp det som skal forløse meg fra lenkene.
Kanskje er det varmen, kanskje er det språkets maskineri som arbeider.
Poenget er at søvnmangel fører til diffuse dager, hvor det tilsynelatende er en hinne
mellom verden og meg selv. Det hindrer rutinemennesket i meg i å fungere adekvat,
og gir rom for at mer negative tendenser skal boble i overflaten.
Så når Tord ringer meg og spør om jeg vil være med ut å kjøre, ligger jeg i sengen
og jakter på den gode søvnen. Det skjer ikke.
Man kler på seg noen filler og ringer opp igjen, blir hentet.
En tur til Fredrik for å snakke litt, for så å kjøre ned til Jafs for inntak av
usunne næringsemner.
Synet av de tomme gatene minner meg på at sommeren går mot slutten.
Venner drar vekk for å studere, til mer givende steder.
Scenarioet er som klippet ut av en Ulven tekst ; det som kommer etter oss.
Menneskestrukturer uten mennesker.
Byens tomhet er også bildet på min ensomhet. Kanskje skyldes det
en ferierendes døgnrytme, kanskje er jeg på utsiden av ting.
Noen må være nattevakt, forvalte byens søvn, stillheten i brosteinene.
Det ser ut til å være meg.
Det er en merkelig situasjon ; lengselen etter et annet sted,
mennesker som jeg føler jeg kan snakke med er så sterk at
jeg mister fokus på nettopp det som skal forløse meg fra lenkene.
Link | Leave a comment {2} | Add to Memories | Tell a Friend
(no subject)
Aug. 7th, 2007 | 09:03 pm
Så er nok et kapittel gjennomlevd, noe attraktivt falmer hen.
Vi ligger med hodene mot en prematur gryning;
snart er høsten her, og huden vår hveser mot
rim i gresset og en ubestemmelig blåfarge i horisonten.
Gjenskinnet fra husene er edderkoppøyne tjoret i natten.
I treskyggene kan man høre en rasling, og vi har kråkesølv i blodårene.
Kanskje kan man si at drømmen følger oss inn i morgenlyset.
Vi ligger med hodene mot en prematur gryning;
snart er høsten her, og huden vår hveser mot
rim i gresset og en ubestemmelig blåfarge i horisonten.
Gjenskinnet fra husene er edderkoppøyne tjoret i natten.
I treskyggene kan man høre en rasling, og vi har kråkesølv i blodårene.
Kanskje kan man si at drømmen følger oss inn i morgenlyset.
Link | Leave a comment | Add to Memories | Tell a Friend
kuriosa
Aug. 5th, 2007 | 04:49 pm
Å dra hjem for å legge seg etter en vellykket kveld, i grålysningen, har noe spesielt ved seg.
Som om man legger seg for å hvile i en begynnelse.
Som om man legger seg for å hvile i en begynnelse.
Link | Leave a comment | Add to Memories | Tell a Friend
en slags trygghet.
Aug. 4th, 2007 | 03:42 am
Jeg har, for en gangs skyld, virkelig skeiet ut. Og det var ingen spesiell plan i bakhodet.
Bare vissheten om at jeg har nuet, og velger hva jeg gjør med det. Og slik ble det til at
jeg "vorset" hos Halvor med grilling og øl, Jeg står fortsatt på det at Halvor er innehaver
av en viss magi som gjør slike sammenkomster til noe som faktisk setter seg i minne.
Det er generell velvære.
Men magien forsvinner raskt når jeg kommer til det såkalte sentrum, Kongsberg, sin
egen navle. Det ser ut til at de 6000 kronene jeg lånte min kjære stebror, ikke vil returnere
til min konto i nærmeste fremtid.Skuffelse nummer 1. Det som skal til for å dra meg ut
av en natts ekstase over å bare leve som alle andre, på en måte.
Så er man på Krags møteplass, med forbausende få mennesker denne kvelden.'
De spiller en forferdelig eurotrance låt, imens alle disse dansende og tilsynelatende
tilfredse menneskene strekker hendene i været og synger med til refrenget :
This is the way I want to live.
Med et punktum. Og det er slike scenarioer som skal til for å VIRKELIG få meg til å
innse at ; Nei. Det er ikke slik jeg vil leve.
En delvis ufrivillig limbo, og man føler seg liksom som en hval i et lite fiskeglass.
Som Atlas, himmelhvelvingen føles tung på ryggen og dette stedet er for lite.
Er det stedet som krymper eller er det en selv som vokser.'
( Kanskje kunne jeg sultet. Kanskje kunne jeg vært syk. Men dette er mitt liv.
Dette er hva jeg må forholde meg til.)
Så kan man kanskje lure på om diverse feiltakelser opp igjennom årene har
innebært en viss konstruktivitet. Det vil si, hadde jeg vært den jeg er idag
uten det som kan kalles feiltakelser ? Jeg tror ikke det. Og hvor absurd
det enn må høres ut, ville jeg isåfall ikke vært uten dem. Fordi, for min del
er det mer glede i å kjenne vindens vesen og bli henført av en nydelig dag,
naturen og lidenskapen enn det mest tilsynelatende perfekte liv.
Link | Leave a comment | Add to Memories | Tell a Friend
storm er et vakkert ord.
Aug. 3rd, 2007 | 01:00 am
the skyline was beautiful on fire
Kanskje var det slik.
Strømbruddet, piskregnet mot huden. Tordenværet som lyste opp himmelen.
"Været i diktet og været på havet/
er ikke det samme.
Storm er et vakkert ord./
På sjøen betyr det noe annet."
Jóhann Hjálmarsson
*
Kanskje en løsning; Å returnere til Blikket. Kanskje er det der det oppstår.
Skriftens opphav i retina.
Link | Leave a comment | Add to Memories | Tell a Friend
where do we go from here.
Aug. 2nd, 2007 | 12:47 am
Diverse trivialiteter.
Sitter og hører på Daniell in the Sea og lurer på hvor All The Big Trees har blitt av.
Skrivingen har virkelig gått i stå . Ikke at jeg prøver så hardt heller.
Men der det før flommet, er det nå ganske tørt.
Og tanken melder seg om at skrivingen kun var en flukt fra militæret,
og situasjonen jeg var i. Og nå som jeg har det generelt litt for bra,
er det lite som kommer ut.
Pussig. Jeg leste gjennom de gamle bloggene mine her forleden,
som går helt tilbake til 1.nyttårsdag 2005. Kanskje ikke så stort
tidsperspektiv på en måte. Men som jeg sa til Ingrid igår:
Livet før fylte 20 virker så lenge siden.
Helt sant. Men noe som ser ut til å vedvare ( the constant metamorphosis, noe slikt?)
er min fine evne til å dras mellom dualiteter. De jævla polene jeg trodde jeg var kvitt.
Dualitetens tilværelse. Selv om jeg gir litt beng i om min refleksjonevne ikke alltid
er på topp, er det noe med sinnet. Og dette skyldes valg jeg tar, som på et slags
ekkelt og ubevisst plan drar meg inn i en apatisk transe. Vel, det er nå kanskje mer
letargi.Hovedpoenget er at hjernen fungerer suboptimalt. Da pga min dårlige
søvn, og nå grunnet at hjernen ikke får nok glukose som følge av lavkarb-diett.
Som igjen fører oss tilbake til kampen mellom kroppen og hodet. En skummel
tendens.
Nå i de siste dagene har min tidligere hang til såkalte bevissthetsutvidende substanser
blitt vekket opp igjen. Jeg mistenker min tilsynelatende retningsløse tilværelse
for å være oppvekkeren. Men allikevel, frykten for å vippe litt for langt over er der.
Det tok meg et år å bygge opp igjen fundamentene jeg raserte. Men, på den annen side,
er ikke livet på en måte som myten Sisyfus? Man ruller stenen opp fjellet, og den ruller ned igjen.
Bygge opp, bryte ned.
Link | Leave a comment | Add to Memories | Tell a Friend
(no subject)
Jul. 23rd, 2007 | 01:51 pm
Du vet, friheten tar på, på en måte.
Selv om jeg får mine 9- 10 timer skjønnhetssøvn,
og sitter oppe til 2 tiden på natta og gjør hva jeg vil,
føler jeg en slitsomhet. Det kalles latskap, tiltaksløshet ,
og jeg vil helst ikke være i den tilværelsen lenger.
Jeg har nemlig vært der før.
Greit at min offisielle unnskyldning var skolegang,
men da hadde jeg tross alt noe å gjøre på dagtid,
og ettermiddagen føltes mer givende.
Hva skal man gjøre med all denne friheten?
Men, idag skal ting utrettes, om så ikke bare små ting,
sysler som gir en viss tilfredstillelse.
Illusjonen om å faktisk ta tak i sitt eget liv.
Det innebærer et ryddesjau i hjemmet, sende fortollingsfullmakt
og søke på den jobben på Berjasenteret.
Jeg har mine tvil om at det vil bety noe i det lange løp.
Men det gjelder å gjøre dagene til noe som kan ligne en tilværelse.
Selv om jeg får mine 9- 10 timer skjønnhetssøvn,
og sitter oppe til 2 tiden på natta og gjør hva jeg vil,
føler jeg en slitsomhet. Det kalles latskap, tiltaksløshet ,
og jeg vil helst ikke være i den tilværelsen lenger.
Jeg har nemlig vært der før.
Greit at min offisielle unnskyldning var skolegang,
men da hadde jeg tross alt noe å gjøre på dagtid,
og ettermiddagen føltes mer givende.
Hva skal man gjøre med all denne friheten?
Men, idag skal ting utrettes, om så ikke bare små ting,
sysler som gir en viss tilfredstillelse.
Illusjonen om å faktisk ta tak i sitt eget liv.
Det innebærer et ryddesjau i hjemmet, sende fortollingsfullmakt
og søke på den jobben på Berjasenteret.
Jeg har mine tvil om at det vil bety noe i det lange løp.
Men det gjelder å gjøre dagene til noe som kan ligne en tilværelse.
Link | Leave a comment {2} | Add to Memories | Tell a Friend
HANG ON TO EACH OTHER.
Jul. 14th, 2007 | 01:03 am
Dette ligner merkelig nok samme tid ifjor.
En forskjell er allikevel at jeg har 20 000 kroner å rutte med,
som følge av min nå fullførte førstegangstjeneste.
Jeg har merket av 27.juli på mobilen, som den dagen ifjor hvor livet mitt eh...ble satt på pause.
Notisen lyder noe slik som " du skal i militæret.eller kanskje ikke?".
Nei det skal han ikke.Det er unnagjort, done finito, klappet og klart.
Det var nesten så jeg følte pauseknappen bli trykket av igjen, når jeg gikk ut av porten
i Rena leir for siste gang, slapp bagasjen og lo mens gledestårene spratt.
Ja, jeg er så glad.
En ting som ikke er klappet,klart,planlagt og tilrettelagt er fremtiden.Hva som skjer nå, er meg
helt blankt.Og godt er det. Frihetens byrde, jeg elsker den.
Å våkne opp, alene, av solskinnet som penetrerer søvnen og signaliserer en ny dag, i frihet.
Jeg kan dra avgårde, jeg kan bli alkoholiker. Stryk det siste. Hovedsaken er... få begrensninger.
En forskjell er allikevel at jeg har 20 000 kroner å rutte med,
som følge av min nå fullførte førstegangstjeneste.
Jeg har merket av 27.juli på mobilen, som den dagen ifjor hvor livet mitt eh...ble satt på pause.
Notisen lyder noe slik som " du skal i militæret.eller kanskje ikke?".
Nei det skal han ikke.Det er unnagjort, done finito, klappet og klart.
Det var nesten så jeg følte pauseknappen bli trykket av igjen, når jeg gikk ut av porten
i Rena leir for siste gang, slapp bagasjen og lo mens gledestårene spratt.
Ja, jeg er så glad.
En ting som ikke er klappet,klart,planlagt og tilrettelagt er fremtiden.Hva som skjer nå, er meg
helt blankt.Og godt er det. Frihetens byrde, jeg elsker den.
Å våkne opp, alene, av solskinnet som penetrerer søvnen og signaliserer en ny dag, i frihet.
Jeg kan dra avgårde, jeg kan bli alkoholiker. Stryk det siste. Hovedsaken er... få begrensninger.
Link | Leave a comment | Add to Memories | Tell a Friend
a sailor in your head.
Jun. 13th, 2007 | 01:07 am
crescendo: Sigur Ros - Síðasta ferð
Den kanskje største illusjonen er den
om at et behagelig ytre vil gi en fred, et streif av total tilfredshet.
Men jeg lever etter den, selv om jeg gjennomskuer den.
Og middelveien ser ut til å være i sikte; jeg klarer å være begge deler
til en viss grad. Men bare akkurat der.Mange spør meg hvorfor jeg
tilsynelatende er fanatisk opptatt av denne dietten. Jeg svarer at
det er fordi det er enten eller. Når jeg først skal gjøre dette, som er
en del av tilværelsen, skal det gjøres hundre prosent.
Og egentlig tror jeg det er en god egenskap.
Jeg har ikke drukket meg full på 3 måneder, knapt nok rørt alkohol.
Og som med så mange andre ting man kan unnvære, begynner jeg
å innse hvor uviktig alkohol er i mitt liv. Pussig, hvordan det
å drikke for å glemme og å drikke for å ha det moro er omtrent
det samme. Man drikker, man slipper hemningene, sjangler langs
fortauskanten for å rykkes ut av det hverdagslige.
Kanskje trenger jeg å glemme, men hun er min glemsel.
Nettopp fordi hun er min motsetning, så mye av det jeg ikke er.
Og jeg kan for en stund synke inn i henne, være en annen
utenfor meg selv.
This is an alright start.
om at et behagelig ytre vil gi en fred, et streif av total tilfredshet.
Men jeg lever etter den, selv om jeg gjennomskuer den.
Og middelveien ser ut til å være i sikte; jeg klarer å være begge deler
til en viss grad. Men bare akkurat der.Mange spør meg hvorfor jeg
tilsynelatende er fanatisk opptatt av denne dietten. Jeg svarer at
det er fordi det er enten eller. Når jeg først skal gjøre dette, som er
en del av tilværelsen, skal det gjøres hundre prosent.
Og egentlig tror jeg det er en god egenskap.
Jeg har ikke drukket meg full på 3 måneder, knapt nok rørt alkohol.
Og som med så mange andre ting man kan unnvære, begynner jeg
å innse hvor uviktig alkohol er i mitt liv. Pussig, hvordan det
å drikke for å glemme og å drikke for å ha det moro er omtrent
det samme. Man drikker, man slipper hemningene, sjangler langs
fortauskanten for å rykkes ut av det hverdagslige.
Kanskje trenger jeg å glemme, men hun er min glemsel.
Nettopp fordi hun er min motsetning, så mye av det jeg ikke er.
Og jeg kan for en stund synke inn i henne, være en annen
utenfor meg selv.
This is an alright start.
