Kafari - sjónhverving

La oss forestille oss en hinne, en barriere, to barrierer, imellom dette finnes det noe,
noe hemmelig, det uuttalte. La oss så forutsette at denne hinnen ligger mellom vårt
blikk og verden, kanskje inne i øyeeplet, kanskje rett utenfor. Den er usynlig, og kan
kun merkes i visse stunder, når man har overlatt seg selv til alle muligheter, og
ingen muligheter. Når mulighetene fjernes, trer hinnen frem som en antydning.
Si hånden. Si dobbel bevegelse.
Si språket som beveger oss, språket som hammer, hastighet eller
spade. Språket som fanges opp i oktobermorgenens dis, i duggdråpene
som fordamper når de første solstrålene treffer en frossen gressplen.
Språket som verktøy, for å forstå verden, forstå oss selv, for å skape
en åpning i barrieren. Hinnen, et fiksativ som ekspanderer utenfor sitt
opphav. Vi er innenfor, bakenfor, det finnes ingen hinne lenger,
den oppløses i noe annet, i det andre språket som vi alltid har forstått,
men trodde vi hadde glemt.