Kafari - sjette september

Min tilværelse er slik; Stå opp på formiddagen, lage frokost og niste til arbeidet,
jeg leser noen linjer, jeg skriver noen linjer, kontemplerer; en frihet, en ventetid
mot arbeidet, jeg tar på meg uniformen og blir en annen, jeg er uniformert og er
en av de som arbeider, som jeg snakker til. Et emblem for en kundeservice
jeg ikke mestrer, og en kunnskap jeg ikke har. Det forekommer meg nemlig
litt... hva skal man kalle det, malplassert, å plassere en gutt som ikke finnes
bilkyndig og knapt nok kan fylle bensin, på en bensinstasjon.

Gestikulasjoner, en påtatt høflighet, rutiner. Hånden som som streifer
en annen hånd, et øyeblikks kobling, en mikroskopisk forståelse;
Åtte timer med arbeidsmennesket meg.

Og noen dager finnes det situasjoner som opplyser: Slik som finnen.

Finnen, han som arbeidet som sveiser på diverse konstruksjoner, som
kjørte mellom Haugesund og et lite sted i Finland, og som svingte innom
Essostasjonen i Kongsberg for å kjøpe baconpølse. Jeg spør ham om
det ikke er slitsomt å dra så langt. Han svarer : Well, its OK, I get paid.
Lots of money, it is good.