Kafari - a thousand paper cranes

En høyst doven dag.

Det ligger en trøtthet over hele denne dagen, styrket av det faktum at jeg
våknet klokken tre, for som jeg resonnerte, er den beste søvnen den hvor
kroppen våkner av seg selv. Men jeg trodde allikevel ikke det skulle bety
tolvtimers-søvn. Skjønt, det er kanskje ikke så merkelig sett i lys av ukens
hektiske rytme, med nattskift og jobbkurs, som har begrenset hviletiden til
fem timer per natt. Fem timer ; begrensning av funksjon, blikk, språk og
bevegelse.

Som allikevel ikke forklarer denne letargiske dagen, som om kroppen vil
gå i dvale sammen med naturen. Foreløpig har mine å så velmente planer
om å virkelig rydde blitt satt på vent, jeg har ligget rett ut, apatisk, det
vibrerende synsfeltet, øyets brennpunkt hvor det sublime utfolder seg.

Hva gjør et rom bedre enn et annet rom?
I det siste, når jeg har huset for meg selv, har jeg begynt å skrive og
lese på kjøkkenet. Jeg tror det skyldes at det er få distraksjoner i
dette rommet, og at jeg har utsikt mot bakgården ; bladene,
to enslige hagestoler og et bord, de høye trærne og himmelen i forandring.
Alt dette som jeg observerer hver dag, fordrer et skjerpet blikk.
Når man hver dag observerer det samme bildet, blir man flinkere til å
se de små, nesten umerkelige forandringene, de som går over i skriften.