Kafari - for ikke å snakke om

 kuvøsen, å rives ut av den såkalt behagelige pølsekuvøsen.
Kroppen sier ifra om at ( i kampen mot overflødigheter ) denne rytmen ikke fungerer,
enn føyer seg og sklir inn i en serie av rutiner, planlagte hverdager. Stressnivået øker,
men man tror man fungerer optimalt. Man kjenner en slags psykosomatisk kløe over
hele kroppen, går til legen og får noe beroligende. Men kløen tiltar, og en morgen i
november skjønner man at det er sjela ( eller hva du vil kalle det) som vil ut for å breske
seg, sette deg på plass. Kjempe mot repetisjonene, stagnasjonen. Og man føyer
seg for en stund, har visjoner om tapdancing med Døden ,mens dere ler høyt og rungende.
Kroppen kjemper imot, man sklir tilbake i rutinene. Frem og tilbake, mellom disse
ytterpunktene, disse polaritetene som man alltid prøver å sammenføye, skape en
syntese. Og man tror man klarer det. Mens man egentlig blir rundlurt av seg selv.
Man tapdanser og snubler i sine egne bein og planer med en viss selvironi.