Kafari - to utgravninger.

this is performance:

to stoler, to eksemplar av disse gamle ørelappstolene,kledd i et slags
mosegrønt tekstil, med en vag lukt av minner fra barndommen ( besteforeldre,
wienerbrød, en liten tv med få kanaler), med et lite mahognifarget bord imellom.
En båndopptaker står på bordet ( når du stryker fingeren over den, noe du
faktisk ikke gjør, ville berøringen ha etterlatt en stripe i kontrast til det
ellers så støvete,svarte plastdekket, andres døde hudceller på din
tynne finger), ingen er tilstede. Båndopptakeren skrur seg på.
Først hører man bare suset av stillhet. Så, en tiltagende lyd av klirring
mot tallerkener, kanskje noen spiser, eller tar oppvasken. I bakgrunnen
kan man også høre bruddstykker av et tysk hørespill ( du klarer ikke få
med deg konteksten med dine begrensede tyskkunnskaper, bare løs-
revne ord). Hvis du virkelig konsentrerer deg, kan du høre en svak krafsing,
som om noen i rommet klør seg på kroppen med knokkel. Lyden av dette
tiltar, og blir nærmest kakofonisk, overdøver de andre og mer hyggelige
lydene. Så blir det stille på båndet, ikke en en slik stillhet med et svakt
sus,nei, en stillhet uten ører.Båndet stopper.

Du hører den samme krafsingen på din egen dør.




tåken, et tjukt teppe som har lagt seg over byen ( forestiller du deg, for strengt
talt har du ingen visshet om at f.eks. Gamlegrendsåsen er innhyllet i den samme
tåken, at tåken kanskje bare er veldig lokal).Temperaturen er akkurat ved fryse-
punktet,som resulterer i en vekselvirkning av fryst og tint vann på asfalten,en hinne
man kan skli på,speilblankt ( som man kaller det, selv om beskrivelsen er dårlig;
man kan da absolutt ikke speile seg i den, med mindre man ikke har et speilbilde,
og det eneste som reflekteres er gatelyset).
Noe som får deg til å tenke på de du møter i tåka, du ser de ikke før du er på
tjue til tredve meters hold eller så, og da er det for sent å snu uansett.
Ansiktene er nesten visket ut i dette landskapet, vage konturer av noe menneskelig,
for alt du vet kan de være gjengangere som går den samme ruta, om igjen og
om igjen,de samme fotsporene,den samme gangen, på netter som denne.
Og om de er levende eller ikke spiller forsåvidt ingen rolle, de er ukjente,
du vet ikke navnet deres eller adressen, om de har barn eller samboer,
om de har en kneskade fra idrett i sine yngre år, hva slags sigaretter de røyker,
du vet ingenting om de. Like lite som som du vet om deg selv, sånn egentlig,
og om verden. Du kommer hjem og setter på tevann; vannet fra springen,
fra vannledningene i jorden,kalde rør omgitt av mold,mark og det der.