Kafari - where do we go from here.

Diverse trivialiteter.

Sitter og hører på Daniell in the Sea og lurer på hvor All The Big Trees har blitt av.

Skrivingen har virkelig gått i stå . Ikke at jeg prøver så hardt heller.
Men der det før flommet, er det nå ganske tørt.
Og tanken melder seg om at skrivingen kun var en flukt fra militæret,
og situasjonen jeg var i. Og nå som jeg har det generelt litt for bra,
er det lite som kommer ut.

Pussig. Jeg leste gjennom de gamle bloggene mine her forleden,
som går helt tilbake til 1.nyttårsdag 2005. Kanskje ikke så stort
tidsperspektiv på en måte. Men som jeg sa til Ingrid igår:

Livet før fylte 20 virker så lenge siden.

Helt sant. Men noe som ser ut til å vedvare ( the constant metamorphosis, noe slikt?)
er min fine evne til å dras mellom dualiteter. De jævla polene jeg trodde jeg var kvitt.
Dualitetens tilværelse. Selv om jeg gir litt beng i om min refleksjonevne ikke alltid
er på topp, er det noe med sinnet. Og dette skyldes valg jeg tar, som på et slags
ekkelt og ubevisst plan drar meg inn i en apatisk transe. Vel, det er nå kanskje mer
letargi.Hovedpoenget er at hjernen fungerer suboptimalt. Da pga min dårlige
søvn, og nå grunnet at hjernen ikke får nok glukose som følge av lavkarb-diett.
Som igjen fører oss tilbake til kampen mellom kroppen og hodet. En skummel
tendens.

Nå i de siste dagene har min tidligere hang til såkalte bevissthetsutvidende substanser
blitt vekket opp igjen. Jeg mistenker min tilsynelatende retningsløse tilværelse
for å være oppvekkeren. Men allikevel, frykten for å vippe litt for langt over er der.
Det tok meg et år å bygge opp igjen fundamentene jeg raserte. Men, på den annen side,
er ikke livet på en måte som myten Sisyfus? Man ruller stenen opp fjellet, og den ruller ned igjen.
Bygge opp, bryte ned.